Det samme er drømmen om nok en sesong der City ikke vinner en dritt. Kampen i dag var en "gysare", der vi vant fortjent til slutt. Elgen med fru inntok Haugesunds beste vestkant for å se kampen med undertegnede og madam, og i kjent Elg-stil var sympatien stor for de lyseblå (med et hederlig unntak: Craig Bellamy...).
Jubelen for 1-0 (Scholes) og 2-0 (Carrick) stilnet da den irriterende argentineren nettet sitt 3. mål på 2 kamper mot United. Det holdt imidlertid ikke helt inn, da Rooney scoret etter 91 minutter og med det avgjorde kampen.
Vi er i ligacup-finalen, og møter der de rimelig fargeløse (draktene til tross) Aston Villa.
2 kommentarer:
This is what it's like to be City.
This is what it's like to be small.
This is what it's like, when your team wins nothing at all!
Fekk skrudd på rett kanal rett etter at Scholes hadde putta te 1-0 i går. Min bedre halvdel var så trøtt at hu gjekk og la seg. Hu våkna igjen når det sto 91.10 på klokkå på skjermen. Følgende tørre kommentar blei servert når eg kom meg i seng: "Du trenge ikkje ropa SÅ høgt når det blir mål".
Heil feil, seie nå eg! Sykt deilig og fotjent når Rooney putta! Fortjene alle typer jubelbrøl et sånt mål! Fine salto etterpå også, det ska han ha!
Kjedelige greier det der...City var jo overlegne og fortjente å gå til finalen... ehhh kanskje ikkje. Gratulerer med den seieren, Røde HunnDjevler. Eller Røde Hunder som eg fra na av skal kalle Wayne Ronny og co.
Legg inn en kommentar